I’m still learning

I once saw this saying: “You will get there. But right now you are here. (and here is wonderful)”

I liked it, saved it and never did anything to it. Until I visited the US last week when this saying came back to me. And I love it even more this time around!

Being in the US, I only had internet when connected to WiFi. Which made me so so stressed in the beginning. I’m not gonna lie, I automatically looked at my phone 110 times just by old habits, and it also took me some time to relax not being online.

But what it thought me was the importance of being present right here, right now. It made me realise how much time I spend on my phone or even just waiting for things in general. Why waist so much time waiting for what’s coming, when you can enjoy and make the best of what’s here right now?

After a few days I lowered my shoulders and started to breath normally again! It felt great!

I’m the kind of person who love to plan things, I’m a big dreamer, always have something to look forward to. Which is great! But I wish I was (and will try to be) better at enjoying the time I’m in right now. Or being more present when with my loved ones. Also when dreaming or planning I always want things to happen right now, preferably yesterday. I need to learn how to be more patient. Only this way I can look back and say “Yeah, I remember that moment!”

– Therese

Her og nå

Jeg er en stor tilhenger av å tro at ting skjer for en grunn, og i dag var en av de dagene. Vi skjønner kanskje ikke alltid hvorfor ting skjer, good or bad, men i det store bildet tror jeg det hele har en mening.

I dag er jeg takknemlig, lettet og trist med hint av lykkelig. Akkurat nå skal jeg bare leve i nuet, så får i morgen være i morgen. En ting av gangen, takk.

-Therese

10 + 1 ting du ikke visste om meg!

Bursdag er stas. Og siden jeg fyller ett år eldre i dag, tenkte jeg det var på sin plass med en liten liste over totalt ubrukelige fakta om meg.

ENJOY!

1. Jeg fikk 1 kilo gulost i gave til min konfirmasjon, av mine foreldre (!)

2. Jeg har aldri hatt hull i tennene eller så mye som prøvd å røyke en sigarett

3. Sammen med min beste venninne har vi rotet oss bort på ett jorde, med kart og kompass

4. Jeg fikk mitt første kyss på en utedo

5. Jeg er Vål’enga supporter og elsker å gå på kamp, men kan ikke en eneste spilleregel (skamme seg)

6. Jeg går aldri uten neglelakk på fingrene

7. Jeg får gnagsår av å se på nye sko, og har derfor aldri forstått hvorfor jenter alltid skal ha så mange par sko

8. Mønstrete klær gjør meg stressa

9. Pippi Langstrømpe var min store helt da jeg vokste opp, og i all hemmelighet ville jeg bli som henne… (det vil jeg fortsatt)

10. Jeg liker ikke å ha hodet under vann

+1. Sist jeg sto på ski var i 1994

Da vet du alle mine hemmeligheter, og jeg kan fortsette feiringen! Først jobbe litt, før trening, etterfulgt av bursdagsmiddag i kveld…

-Therese

Glad på utsiden, trist inni

«I år skal vi feire bursdagen vår på Larkollen» -sa du. Men innerst inne visste nok både du og jeg at sannsynligheten for at dette skulle skje var minimal… Du var allerede blitt så svak, og kroppen hadde begynt å stenge av. Men det ville vi ikke si! Vi smilte, nikket og drømte om feiring med familien ved sjøen…

Nå er det juli og her sitter jeg…

Juli er jo bursdags-mnd. vår, Bestemor og meg. I dag skulle du fylt 85år, og vi skulle feire deg. Om fire dager skulle du ringe meg… Du ville ringt tidlig på dagen og du ville sagt noe sånt som «I dag er det din tur til å feire bursdag…»

Jeg har en fantastisk familie som i dag møtes for fest på Larkollen. Vi skal heve glasset og skåle for deg! Det var jo dette du ønsket deg.

Jeg skal smile og le for å hedre deg, men inni er jeg lei meg. «Besta, jeg savner deg. Kan du ikke bare ringe meg?!»

-Therese

For ett år siden

…gikk jeg på veggen. Vel, jeg hadde nok hatt veggen rimelig nære over en lengre periode, men selve smellet er nå ett år siden.

Mye har skjedd siden mai 2018. Jeg har vært nødt til å ta noen grep, gjøre forandringer i livet mitt som jeg både har vært glad for og ikke fullt så glad for. Jeg har tatt valg jeg ikke har villet ta, men som fornuften min fortalte meg var nødvendig.

Jeg er fortsatt ikke der hvor jeg vil være, og føler meg fortsatt ikke som den Therese jeg en gang var (æsj, for en klisjé det høres ut!). Men jeg vet at jeg må gi det tid. Jeg vet at enkelte ting ikke kan rushes her i livet. Uansett hvor gjerne man skulle ha det til å skje i går!

Det jeg prøver å si er at det er lov til å bruke litt tid. Det er helt ok å lage en «plan B» når ikke alt går etter «plan A». Ja vel, så ser det ut til at ting vil trenge litt ekstra tid, ett ekstra år for at jeg skal kunne være der jeg vil være, eller nærmere der jeg vil være. Men åh som jeg gleder meg til å kunne fortelle deg at det hele var verdt det! Å kunne se tilbake og peke på hva jeg har lært, og å være takknemlig for alt det brakte med seg… Jeg vet den tiden kommer. Jeg vet bare ikke når…

-Therese

Takk for nå

Kjære Besta mi. Du kan hvile nå… Du har kjempet så hardt, vært så ufattelig sterk. Du har lært meg så mye, inspirert meg og samtidig vært min beste venn. Nå skal du få hvile, være sammen med bestefar i himmelen, og jeg skal leve videre med dere i mitt hjerte. Savnet vil være stort, men aller størst er kjærligheten. Evig takknemlig for tiden vi har hatt sammen og at jeg fikk være der da du tok farvel ♥️

Jeg kommer aldri til å glemme deg. Du vil alltid være med meg. Takk for nå…

Klem Therese

Sannheten er…

BOOM! Det føltes som om kraften av en naturkatastrofe traff meg. Men rundt meg så alt ut som dagen før, og dagen før det igjen, og dagen før det. Plutselig sto jeg utenfor vinduet og tittet inn.

Jeg husker at jeg ringte legen, og at jeg fikk time samme dag. Jeg husker at jeg sier ordene «Jeg trenger hjelp»… Men det er også det jeg husker fra den telefonsamtalen. Fra erfaring vet jeg at damen i andre enden må ha spurt etter fødselsdato og div. andre opplysninger, men det kan jeg ikke huske å ha oppgitt. Alt jeg husker er setningen «Jeg trenger hjelp».

Det var den siste dagen i april 2018, jeg var 31 år gammel og hadde akkurat truffet på den berømte «veggen».

I ettertid vet jeg jo at det slett ikke skjedde den siste dagen i april. Det hadde pågått lenge, men jeg hadde ubevisst ignorert alle tegn på utmattelse og tenkt at «Bedre tider kommer, keep going!»

Seks måneder tidligere, november 2017, kan jeg huske at jeg fortalte min daværende sjef at jeg følte meg sliten. At jeg slet med motivasjonen og at jeg ikke følte jeg hadde noen balanse mellom jobb og privatliv. Da hadde jeg over en lengre periode jobbet lange dager, ofte også lange uker med hjemmekontor i helgene.

Det resulterte i at jeg var konstant sliten, søvn var etterlengtet og migrene var en fast del av hverdagen. Jeg jobbet mye, reiste mye. Sov aldri. Følte meg konstant nervøs, uten å kunne si hva jeg var nervøs for. Stresset. Det føltes som om jeg svømte for harde livet for å holde hodet over vannet, mens lungene tok inn mer og mer vann.

På ett tidspunkt i 2018 ble søvn så viktig for meg at jeg følte meg desperat. Jeg hadde div. apper som skulle få meg søvnig, jeg prøvde bakgrunnsmusikk og meditasjon. Varm dusj, mørkt rom, frisk luft, alt jeg noen gang hadde fått anbefalt for å falle i søvn. Like vel lå jeg i sengen og stirret i taket mens hjernen jobbet på høygir og hjertet slo for fullt. Da jeg endelig sovnet, våknet jeg hver natt mellom kl 03:00 og 03:30, stresset, nervøs, rastløs og med vanskeligheter for å sovne igjen. Noen netter ble jeg liggende våken til alarmen gikk av kl 06:00, andre netter sovnet jeg igjen, eller gjorde det som føltes som om jeg hvilte frem til alarmen gikk av. Hver morgen våknet jeg trøtt, med vondt i hodet og klump i magen.

Jeg burde ha forstått at kroppen prøvde å si meg noe. Men i kjent «Therese-stil» tenkte jeg at det helt sikkert ville gå seg til, om jeg bare ga det litt tid (!).

Mangelen på søvn ble etterhvert fulgt av gråt. Jeg gråt uten en konkret grunn, hver uke. Kanskje annenhver dag. Mot slutten av april var det så ille at jeg ringte pappa flere dager på rad og gråt. Han ba meg komme hjem, men sta som jeg er ville jeg jobbe meg gjennom det. Jeg er jo så forbanna stolt, at jeg ikke engang ser mitt eget beste! Uten at pappa har sagt det til meg, tror jeg han så hva som var i ferd med å skje. Og da legen sykemeldte meg den siste dagen i april, ble pappas spørsmål om å komme hjem forandret til klar beskjed: «Du bestiller fly hjem i morgen. Jeg betaler».

Legen hadde konstatert at jeg slet med angst og depresjoner som følge av stress. Jeg ble derfor anbefalt å ta litt tid for meg selv, sammen med familie og venner, borte fra alt av jobb og daglige plikter her hjemme.

Det var først da jeg fikk avstand til det hele at jeg innså hva som faktisk hadde hendt meg: Jeg hadde mistet meg selv. Det var kun en skygge igjen. Hun som alltid smilte og som elsket livet, hun som var eventyrlysten og som trodde alt var mulig, hun som var positiv og kjærlig, full av energi, var forsvunnet. Selvtilliten var ikke-eksisterende, og pågangsmotet forandret til likegyldighet. Jeg hadde møtt veggen, i en alder av 31 år!

Jeg har lenge holdt historien min for meg selv. På sosiale medier og ovenfor bekjente har jeg villet fremstå som den positive jenta jeg er. Men det er viktig for meg å dele. Det er vondt å skrive om dette, det føles veldig personlig og jeg ønsker ikke å dømmes som svak. Men jeg velger å dele dette med deg for at du skal forstå. Vi kan alle møte veggen, uansett alder, uansett jobb, kjønn og livsstil. Det kommer ofte snikende på deg, uten at du forstår hva som foregår før det har gått for langt. Så pass på, selv supermann trenger ferie!

Det er vanskelig å skulle skrive hvordan alt gikk for seg uten å skrive en hel bok. Det er så mye mer til denne historien, og jeg innser at jeg allerede har skrevet ett langt innlegg om kun en brøkdel av hva som skjedde og hvordan det opplevdes for meg. Jeg jobber fortsatt med meg selv og det å finne tilbake til riktig kurs. Men jeg ønsker å dele at det er ok å stoppe opp om man er på feil vei. Det er helt ok, så lenge man tar noen grep i riktig retning. Ikke vent på forandringer i livet, skap dem! Pass på så du opplever en balanse, at du gjør noe som gleder deg, og de rundt deg. En balansert deg vil også kunne yte en langt bedre jobb enn det den utslitte skyggen av deg kan gjøre.

Når jeg nå ser tilbake på året som gikk, ser jeg hvor heldig jeg er som har ett sterkt og solid nettverk rundt meg, som tar imot meg når jeg faller. Jeg har vokst, lært mer om meg selv enn noen sinne, og jeg innser at dette var hva jeg trengte for å ta noen nødvendige grep i tiden som kommer.

Jeg håper ikke jeg har kjedet deg med tidenes lengste innlegg. Jeg håper du tar vare på deg selv og de rundt deg. Kanskje har du en i din vennegjeng som trenger deg, men som ikke ser det selv? I går var det Valentines Day, men i dag er enhver kjærlig handling vært så mye mye mer…

Spread some love!

-Therese